Hos våre naboer i Libanon står krisene i kø

Det siste året har den internasjonale pressen skrevet om et land i fritt fall. Økonomisk krise, flyktningkrise, politisk krise og for nylig, den store eksplosjonen i havnen i Beirut. Eksplosjonen i Beiruts havn har også medført flere kriser, blant dem en hjemløshetskrise i Libanons hovedstad. 

I Fagforbundets ambassadørkorps er vi en gruppe ambassadører, representanter fra Fagforbundets sentrale arbeidsutvalg og informasjonsavdeling som i 2020 skulle ha dratt på delegasjonsreise til Libanon for å møte og lære om arbeidet som gjøres gjennom Fagforbundet og Norsk Folkehjelps samarbeidsavtale. 
 
I løpet av 2019 skulle våre reisedatoer avklares, men på seinsommeren ble det tydelig at Libanon var blitt svært ustabilt. Kontantbeholdningen i bankene gjorde at vanlige folk ikke kunne ta ut penger og store demonstrasjoner kunne leses om i internasjonal presse. Turen ble skjøvet på. Jeg tenkte at det var bra at vi ikke dro i en periode hvor vi sannsynligvis ville være mer til byrde for Norsk Folkehjelps ansatte, som ville hatt ansvaret for oss mens vi var der. Neste forslag ble mars 2020. Så ble hele verden rammet av Korona pandemien.

 

Solidaritet eller bistand? 

I mars satt jeg hjemme i leiligheten min og hadde tak over hodet, reint vann, tilgang på mat, medisiner, skoletilbud og arbeid. Allikevel hadde jeg en mild følelse av at verden gikk under og at vi ikke fikk gjort noe med det. Jeg la ut en kronerulling på Facebook til Norsk Folkehjelp Libanon i to omganger og fikk samlet inn omkring 46 000 kroner. Det hjalp ikke på følelsen. Norsk Folkehjelps landdirektør, Gudrun Bertinussen, svarte med å oppdatere med små filmsnutter og bilder fra arbeidet i Norsk Folkehjelps partnere gjør i flyktningleirene. De sørget for digitalt skoletilbud og hygienepakker. Noen dager seinere leverte de pakker med mat til familier hvor kvinnen er familiens overhode, og sa at de som befinner seg i den mest pressede sosiale og økonomiske situasjonen ikke var interessert i hygienepakker. De ville ha mat. De var først og fremst redde for å sulte.

 

Det er noe uverdig med relasjonen mellom mennesker som er henvist til å ta imot almisser for å greie seg og de som kan velge å dele av et økonomisk overskudd. Det sementerer ujevne maktforhold og gjør noe både med den som gir og den som får. Arbeiderbevegelsens tradisjon for solidaritet handler om likeverdighet og kamp for felles frihet. I august i år, etter den store eksplosjonen i Beirut, startet jeg enda en innsamling. Innsamlingen var et uttrykk for min egen mangelfullhet. Det føles både frustrerende og tamt å ikke kunne gjøre så mye annet enn å samle inn penger når de årsakene til krisene ikke er mangel på penger i verden, rett og slett. Så skal det sies at det var bruk for penger raskt for å komme i gang med det akutte arbeidet etter eksplosjonen, og at både Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner og mineryddere fikk omorganisert seg raskt og jobbet med å sørge for bistand til det aller mest nødvendige for folk som ble hjemløse og mistet alt i eksplosjonen.

I den kommende uken skal gruppen vår samles på Sørmarka og få innledninger, prate med Norsk Folkehjelp og mange av partnerorganisasjonene i Libanon via nettmøter og vi skal skrive om arbeidet deres. Etter åtte måneder med nettmøter vet jeg jo noe om utfordringene med å knytte skikkelige sosiale bånd gjennom en skjerm, men jeg håper at vi kan få til å møtes, oppdage hverandre og måter vi kan finne andre veier til samarbeid om frihet. Jeg gleder meg til å få stilt mange spørsmål. 
Min erfaring er fra tidligere reiser er at det er frigjørende å knytte bånd til folk gjennom felles kamp, og at når vi diskuterer økonomi, så er svaret fra partnerorganisasjonene at: det er ikke pengene dere sender som er viktige, det er det at dere kommer hit og blir kjent med oss. Jeg håper at det som står igjen etter denne uken ikke er at det ble samlet inn penger da det smalt. Det gjenstår å se om vi får til å knytte bånd og vennskap gjennom nettmøter, for det er det mellommenneskelige som er grunnmuren for arbeiderbevegelsens solidariske arbeid. 
Jeg er i hvert fall håpefull og gleder meg til å intervjue en partnerorganisasjon som jobber med grasrotsorganisering av feminister i Beirut. Det skal bli fint å få et nærmere blikk på og bekjentskap med ekte, levende mennesker og få innsikt i liv og arbeid i Libanon gjennom andre kilder enn overskrifter i aviser, og kanskje få tilbake opplevelsen av å være litt mer til nytte. 

Følg gjerne med på bloggen fremover.