Mohammad (20): «Det er vanskelig å se for seg en fremtid, men frivillighetsarbeidet mitt gir meg en følelse av uavhengighet

 intervju og tekst av: Sara Bell og Maria Nilsen Aksberg

Mohammad El Sabein er etterkommer av palestinske flyktninger som flyktet til Libanon i 1948. Selv har han aldri vært i Palestina. Som mange andre unge menn i 20-års alderen er han student, og på fritiden er han frivillig i ungdomsklubben Arab Palestinian Culture Club (APCC) i flyktningleiren Beddawi, hvor han bor. APCC er en av partnerorganisasjonene til Norsk Folkehjelp Libanon, som Fagforbundet støtter gjennom samarbeidsavtalen vår med Norsk Folkehjelp.

Vi treffer Mohammed og intervjuer ham på Zoom fra Sørmarka en dag i oktober. Egentlig skulle vi ha vært på ambassadørreise i Libanon, men økonomisk krise, politisk krise og pandemi satte en effektiv stopper for reisen. Mohammad har vært aktiv i klubben i tre år. han er frivillig i kunstgruppen og driver med kunst og design i klubben. Broren hans underviser også i klubben, i tegning. Han begynte å tegne da han ble aktiv i klubben for tre år siden, da han var sytten.

Hva slags andre tilbud er det for ungdom i Beddawi leiren?

 

- Det er ingen andre ungdomsklubber eller tilbud som dette i Beddawi, men vi har jo partiorganisasjonene. Jeg har venner som er med i partiene. De må tenke likt som dem og de får betalt for å være på å gjøre frivillig arbeid. Som om det er en jobb. Jeg har valgt å være frivillig i klubben vår fordi jeg deler troen på verdiene den bygget på. Jeg trenger ikke lønn for å gjøre frivillig arbeid. Alt jeg ønsker meg er en arena som støtter meg, hvor jeg kan gi tilbake til fellesskapet med frivillighet.

 

For meg er klubben et sted jeg kan være uavhengig. Det er et sted som er helt ulikt de andre organisasjonene. Jeg var med på andre organisasjonstilbud i regi av partiene før jeg ble aktiv i APCC, men jeg opplevde ikke å få muligheten til å uttrykke meg fritt der. Der kunne en ikke mene noe utenom partilinjen. Jeg er ikke interessert i å være med på organiserte aktiviteter hvor jeg må legge bånd på meg og ikke kan si det jeg mener.

 

På et mer personlig plan er jeg ganske introvert. Klubben har hjulpet meg med livsmestring, å fikse å fungere bedre på egne vilkår. For eksempel har jeg blitt mye bedre til å uttrykke meg, og finne mine egne uttrykk gjennom tegning. Når jeg er med klubben blir jeg møtt med de verdiene som jeg selv har, verdier som betyr mye for meg. For eksempel deler vi det samme verdigrunnlaget om hva det betyr å være palestiner. At vi har rett til å vende tilbake til landet vårt.

 

Mohammad bor i et lite hus med tre rom sammen med ni andre familiemedlemmer i flyktningleiren Beddawi, fem kilometer nordøst fra Tripoli i det nordlige Libanon. Opprinnelig bodde Mohammad med familien i Nahr al-Bared leiren, som ble ødelagt i 2007, i kamper mellom den libanesiske hæren og den islamistiske grupperingen Fatah al-Islam. Den gamle leiren er gjenåpnet, men Mohammad bor i Beddawi, fordi det er lettere å komme seg på universitetet derfra, hvor han studerer sosiologi. 

 

Vi lurer på om det er trangt å bo i en flyktningeleir? 

Mohammad ler et øyeblikk, før han svarer. 

- Jada, det er trangt. Sånn har det alltid vært, sånn er livene våre, men det er ikke et stort problem for oss. Jeg er født her og vant til det. Alle leirene er små og overfylte med mennesker. 

 

Vi spør Mohammad hva han tenker om sin egen fremtid. Hva han vil jobbe med når han er ferdig studert sosiolog?

 

- Å, jeg vet ikke. Alt er usikkert akkurat nå. Det er nesten ingen muligheter å få arbeid her for palestinske flyktninger. Det er virkelig vanskelig for meg å tenke på og se for meg min egen fremtid. Jeg får ikke lov til å jobbe i veldig mange yrker i Libanon. For eksempel får jeg ikke lov å bli advokat, lege eller arkitekt. Det er utrolig mange yrker som er forbudte for meg å ha. 

 

For det andre: her er det umulig å glemme at du er palestiner. Hele livssituasjonen min er en konstant påminning om at jeg er palestiner – leiren jeg bor i, dialekten min, situasjonen min som universitetsstudent er annerledes enn for libanesiske studenter. Jeg er alltid annerledes enn andre fordi jeg er palestiner. Folk flest lever i landet sitt, men vi palestinere sier at landet vårt lever i oss. 

 

Men hvis jeg kunne få jobbe i en organisasjon som APCC ville jeg i det få muligheten til å drive med noe som er meningsfylt. Her får jeg uttrykke meningene og verdiene mine fritt og jeg får bidratt til å belyse de palestinske flyktningenes situasjon i Libanon. Det gjør meg glad når jeg kan bidra til å hjelpe folk med å utvikle seg, utvikle måten de tenker på. Det er vanskelig å være palestiner i Libanon, men jeg er stolt av å være palestiner. Det alt jeg kan si om den saken.

Avslutningsvis spør Mohammed oss om hvorfor vi støtter APCC?

Sara (44) svarer at det er to ting som inspirerer meg ved APCC. 

- Jeg har stor respekt for folk som griper muligheten til å jobbe med ungdom og unge voksnes utvikling selv om vilkårene for å drive med ungdomsarbeid er vanskelige. Jeg kjenner igjen den respekten og viljen til å jobbe for livsutfoldelse, respekt og gode relasjoner som det samme vi jobbet med da jeg jobbet med akutte kriser i barnevernet. 

For det andre, minner Mohammad meg om min egen ungdomstid. I min ungdom var vi ikke interesserte i å være på plasser hvor de voksne bestemte rammene for hva vi skulle tenke eller gjøre. Vi laget våre egne møtesteder, så jeg sympatiserer veldig med trangen til å ha et rom hvor man kan være fri til å velge sin egen uttrykksform og ikke følge andres direktiver. Jeg setter pris på at APCC sier at den egentlige styrken deres er de frivillige ungdommene. Der har vi mye til felles mellom APCC og fagforeningene. Vi organiserer oss for å styrke hverandre, kjempe for likeverdighet, dele kunnskap og ha bedre liv sammen.

-Det er akkurat sånn jeg tenker, sier Mohammad. Det er ikke krig og konflikt som styrer verden, det er informasjon og kultur. Jeg tror veien til en bedre verden går gjennom plasser som klubben vår. Jeg vil kjempe for et bedre liv gjennom en kulturbevegelse.