«Sumud» betyr utholdenhet
Al-Walaja: apartheid
i statlig, kommunal og militær regi
I Amnestys
rapport, Israel’s apartheid against Palestinians: Cruel system of
domination and crime against humanity, trekkes blant mange andre former for
institusjonalisert undertrykking, Israels byplanleggings- og sonepolitikk frem.
Byplanleggings- og sonepolitikken er et verktøy i annekterings- og
fordrivelsespolitikken Israel fører overfor palestinerne.
Fagforbundet og Norsk Folkehjelp besøkte Omar Hajajleh i landsbyen Al-Walaja i begynnelsen av september, sammen med organisasjonen Grassroots Al Quds, som Fagforbundet har samarbeidet direkte med i en årrekke.
Al-Walaja ligger i Jerusalem kommune, tett ved Betlehem. Landsbyen ligger i skvis mellom de folkerettsstridige bosettingene, Gilo og Hal Gilo. Landsbyen er i tillegg delt i 2 områder, 3 % ligger i område B i følge Oslo-avtalen, og 97 % i område C, altså under israelsk militær kontroll. Palestinere i Område C har ikke lov til å bygge hus eller oppgradere eksisterende hus, og mange lever konstant med trusselen om at hjemmet deres skal rives.
Da den folkerettsstridige muren ble bygget rundt landsbyen Al Walaja, ble landsbyens landområder omgjort til naturreservat og beboerne mistet tilgang til å dyrke sin egen jord. Jerusalem kommune leverer ikke tjenester til landsbyen. Å fordrive mennesker, og erstatte dem meg egen befolkning er et brudd på Genèvekonvensjonene, og regnes som en krigsforbrytelse. Omar Hajalehs beretning illustrerer hvordan en krigsforbrytelse kan gjennomføres med byplanlegging- og reguleringsarbeid i offentlig og militær regi som verktøy.
En mann mot røkla
Det israelske
militæret har prøvd det meste for å få Omar Hajajleh til å flytte, men Omar har
ingen planer om å forlate hjemmet sitt, selv om han er muret ute av sin egen
landsby av den ulovlige, israelske separasjonsmuren. I landsbyen Al Walaja har
70 hus blitt revet siden 2000. Omar og familiens lange kamp mot å bli fordrevet
fra hjemmet sitt begynte i etter 2000.
Jeg har kone og tre sønner, sier Omar, og alt var stille og rolig i landsbyen frem til de begynte å bygge muren i 2003. Det første som skjedde var at de kom på døren med en rettslig kjennelse om å rive huset vårt. Begrunnelsen var at huset ville stå på et landområde som var ulovlig for palestinere etter muren ble bygget, fordi det nå ble definert og regulert som tilhørende Israel, ifølge militæret. Før det, var det fred og fordragelighet i landsbyen, sier Omar.
Fra venstre: Khaled Farrag fra Grassroots Al Quds og Omar Hajajleh utenfor Omars hjem i Al Walaja. Foto: Sara Bell |
Den standhaftige mannen
I et møte hvor
representanter fra det israelske innenriksdepartementet, finansdepartementet,
forsvarsdepartementet, samt ingeniøren som var ansvarlig for å bygge muren
deltok, fikk Omar tydelig beskjed om at han kom til å lide om han ikke ga
seg.
De spurte meg:
Hvorfor er du så
selvsikker? Vi kommer til å slite viljen din ned. Det er vi som bestemmer alt
her. Vi bestemmer hvem som er president i USA, vi spiller de arabiske landene
som om de var bønder i et sjakkspill, og de palestinske selvstyremyndighetene
jobber for oss som vaktbikkje for vår sikkerhet. Hva får deg til å tro at du
kan vinne over oss?
På slutten av møtet, jeg dem om å gå og la
meg være i fred. Jeg sa til dem: - tror dere at dere kan sparke meg ut av mitt
eget hjem? Jeg vet at jeg har retten på min side. Jeg kommer aldri til å
forlate hjemmet mitt.
Det ble startskuddet for Omars personlige kamp mot
umenneskelig og inhuman behandling i 2010.
Huset utenfor muren i Al Walaja. F.v. Stein Guldbrandsen, Inger Sandberg, Omar Hajajleh. Foto: Ingunn Eriksen |
Den
systematiske undertrykkelsen
Så begynte trakasseringen. De begynte å bygge muren, og vi demonstrerte mot arbeidet de gjorde med bulldoserne deres. De banket opp sønnene mine. Min yngste sønn, Anas, som var åtte år gammel da, ble slått i hodet med baksiden av et gevær. Anas var i koma i tretti-to dager.
Den andre dramatiske hendelsen, altså, trakassering opplevde vi daglig, men den
andre virkelig dramatiske hendelsen skjedde en dag jeg var på jobb, ungene våre
var på skolen, og min kone var hjemme alene. fire kvinnelige, israelske soldater
tok seg inn i hjemmet vårt. De dro min kone hele veien opp på parkeringsplassen,
mens de banket henne opp. Min kone var åtte og en halv måneder gravid med
barnet vårt. Vi mistet barnet. Min kone snakker aldri om det hun opplevde den
dagen.
Så begynte forsøkene på å bli kvitt meg personlig. Hvis de bare ble kvitt meg, ville veien ligge åpen for å annektere eiendommen vår. Jeg vet ikke helt år eller hvordan jeg ble forgiftet. Khaled Farrag, fra Grassroots Al Quds, forteller at han har kjent Omar siden 2011, fra tiden før Omar utsatt for forgiftning.
Khaled forteller:
- Omar jobbet i byggebransjen i Jerusalem og vi
kjente ham som en veldig sterk mann, det kan jeg skrive under på. Det eneste
Omar vet er at han fikk i seg gift, og vi tror at han fikk den i seg gjennom å
drikke vann, te eller juice. Etterforgiftningen, kollapset alle Omars indre organer,
og han ble fraktet til sykehus i Bethlehem, forteller Khaled. Omar tilbrakte
tolv dager i koma på sykehuset i Bethlehem, før han ble overført til det
israelske sykehuset Hadassah i Jerusalem, hvor han ble liggende i ytterligere
nitti-to dager i koma.
På sykehuset Hadassah fikk Omar en behandlingsplan for forgiftningen, men han ble nektet tilgang til informasjon av hva som var årsaken til forgiftningen.
Khaled forteller at Omar ble veldig forandret etter forgiftningen. Fra å være en sterk mann i arbeid, ble helsen hans stadig forverret. Han fikk problemer med synet, han mistet evnen til å arbeide og ble i stedet, en pasient som gikk inn og ut av sykehuset. Forrige uke hadde Omar et mildt hjerneslag, forteller Khaled oss. Forgiftningen har ført til at Omar har store problemer med helsen. I ti år har han vært ufør og ute av stand til å forsørge familien økonomisk.
- Alt dette gjorde israelske myndigheter for å terrorisere Omar og familien hans, sier Khaled, men til slutt måtte de erkjenne at det ikke virket. At Omar ikke kom til å gi seg frivillig. Omar er styremedlem i styret til Grassroots Al Quds.
Khaled Farrag (tv), Grassroots Al Quds. Foto: Ingunn Eriksen |
Kommentarer
Legg inn en kommentar